Disse B-lymfocyttene
kan via lymfe- og Mononukleose: FRA FORMSVIKT TIL AT MILTEN SPREKKER .
Forfatter: Dr. Kai Røcker, Tübingen, Tyskland.
Oversatt og bearbeidet av Harald Breivik og Halvor Bævre.
I følge en artikkel i ”Leichtathletik” har det i Tyskland de siste to årene herjet en gåtefull sykdom blant flere topputøvere. Det viser seg i etterkant at disse har blitt rammet av mononukleose eller ”kyssesyke”. Topputøvere merker mye mer til sykdommen enn dem som ikke utsetter kroppen sin for like store påkjenninger, likevel er det påfallende mange som nå skylder på ”kyssesyken” når formen plutselig forsvinner. Dette har nok også en sammenheng med at både trenere og leger er blitt mer oppmerksomme på denne sykdommen i de senere årene. Av kjente navn kan i denne sammenheng nevnes: Nico Mochtebon (800 m), Franek Haschke (1500 m), Christian Rhoden (høyde), Marc Ostendarp (3000 m hinder), Ulrike Urbansky og Maren Schott, begge 400 m-løpere. Etter sykdommen kan mange utøvere merke en matthet i kroppen over ett år senere. Det er lett for en utøver i denne perioden å begynne å trene for hardt igjen for tidlig, altså før kroppen er fullt ut restituert fra sykdommen. En har lett for å trene feil i forhold til hva kroppen tåler og dermed komme inn i en slags overtreningsfase. Dette har ikke noe direkte med sykdommen å gjøre og det beste en utøver kan gjøre hvis dette inntreffer er rett og slett å ta en lang nok pause.
Mononukleose eller ”kyssesyke” som vi kaller den, er en godartet sykdom som skyldes en infeksjon av Epstein-Barr-viruset. Mononukleose angriper i første rekke lymfesystemet: lever, milt og lymfekjertler. Det er særlig eldre barn og ungdom som blir rammet. De som har vært rammet av sykdommen vil som oftest få varig immunitet, i senere tid er det likevel registrert tilfeller av gjentatte angrep. I voksen alder har nesten 100 % av befolkningen en infeksjon av Epstein-Barr-viruset bak seg. Viruset blir hovedsakelig overført via munnen – derav det norske navnet ”kyssesyke”. Sykdommen har en inkubasjonstid på 5 til 7 uker med ukarakteristisk allmenntilstand. Deretter kommer hovedsymptomene som feber og opphovning av lymfekjertlene.
Diagnosen stilles ved hjelp av de typiske hovedsymptomene samt blodprøver. Behandlingen følger symptomatisk. Kyssesyken varer vanligvis to til tre uker og leges vanligvis helt ukomplisert. Det er sjelden sykdommen får et alvorlig forløp. Det er særlig unge mennesker mellom 4 og 15 år som får sykdommen. Mononukleose er vidt utbredt, 95 % av den voksne befolkningen har vært infisert av den når de passerer 30. års alderen. Infeksjonen medfører dannelse av antistoffer mot viruset i kroppen. I de fleste tilfeller blir det en livslang immunitet, dermed så kan en bare bli syk en gang i livet.
Infeksjonen med Epstein-Barr-viruset (EBV) forløper nokså forskjellig hos dem som blir rammet avhengig av deres alder. Hos eldre barn, ungdom og yngre voksne får en det vanlige sykdomsbildet. En tysk lege, Emil Pfeiffer (1846 – 1921) var den første som konstaterte hovedsymptomene (feber og hovne lymfekjertler) og gav den det tyske navnet for kjertelfeber: ”drüsenfieber”.
Det som fremkaller sykdommen er Epstein-Barr-viruset, et virus herpesfamilien og som ble oppdaget i 1964. Dette viruset blir i hovedsak overført via munnen, vesentlig sjeldnere er en genital overføring.
Viruset infiserer først epitelcellene, altså slimhinnene, ved oral overføring i svelget. Her oppstår en intensiv formering av viruset samt et angrep av B-lymfocytter som er en del av immunforsvaret i kroppen. Disse produserer så antistoffer. Viruset forandrer dermed B-lymfocyttenes egenskaper slik at disse forsvinner (går bort), og de formerer seg og danner en bestemt type antistoffer som kan betegnes ”heterofile antistoffer”.
Figur 1: Påvisbare EBV-antistoffer i løpet av infeksjonen
Disse B-lymfocyttene
kan via lymfe- og
blodvæsken nå frem til alle organ i kroppen. I bestemte organ som lymfekjertlene, leveren, milten og halsmandlene, danner B-lymfocyttene infiltrater som fører til at disse organene hovner opp. Hos mennesker med et intakt immunforsvar blir de infiserte B-lymfocyttene beseiret av cytotoksiske T-lymfocytter og sykdommen overvinnes på denne måten.
I utviklingslandene dvs. hos en lavstatus sosio-økonomisk sett befolkning (fattige) blir en overveiende del av befolkningen smittet av EBV allerede i det første leveåret uten at det merkes. I industrilandene er bare halvparten av alle barna i førskolealder smittet med EBV. Dermed øker sannsynligheten for at ungdom og yngre voksne blir syke av mononukleose etter den første kontakten med EBV. Blant de voksne er nesten alle immune mot viruset, nemlig 98 %, noe som bekrefter at det har vært en infeksjon tidligere. Inkubasjonstiden hos barn er fra fem til 21 dager, gjennomsnittlig 10 dager. Hos ungdom er den betydelig lengre, fra 4 til 7 uker.
Symptomer:
Sykdommen begynner med noen lite karakteristiske symptomer som trøtthet, manglende appetitt og kvalme. I denne fasen har en ofte lett feber, samt hode- og halssmerter. Disse problemene kan holde på i 10 dager.
Mot slutten da venne perioden dannes så det karakteristiske sykdomsbildet for mononukleose seg. Leilighetsvis opptrer det også mer sjeldne symptomer i forbindelse med sykdommen. I løpet av hele sykdomsperioden på ca 3 uker har pasienten feber, denne kan tidvis gå ned for så å stige igjen.
Frem til dette tidspunktet har det meste av generelle sykdomsbildet dannet seg når det gjelder opphovning av lymfekjertlene. Særlig i halsen kan det opptre svært store lymfekjertler. Konsistensen går fra fast via bløt til svampaktig. Forstørrede lymfeknuter fins også i brystet og bukhulen. Nesten 80 prosent av pasientene føler en såkalt monocyttangina. Dette er en betennelse i halsmandlene på grunn av en infiltrasjon med B-lymfocytter. Ganen er svært rød, stemmebåndene og mandlene er svært opphovnede, høyrøde og har ofte et gråhvitt belegg.
Disse forandringene går for det meste tilbake etter en til to uker. I tilknytning til disse plagene som er på sitt maksimale i den andre og tredje sykdomsuken, får mer enn halvparten av pasientene en forstørrelse av milten (splenomegali) som deretter gradvis går tilbake til normal størrelse igjen.
Sjeldnere symptomer:
Hos om lag 20 % av pasientene danner det seg hepatomegali, forstørrelse av leveren. Pasientene klager over trykkømfindtlighet på høyre side av buken, ofte opptrer en lett ikterus, gulsott. Leververdiene er forhøyede.
I mindre enn
10 % av tilfellene opptrer en exanthem, altså et utslett på huden
som kan se nokså forskjellig ut fra pasient til pasient, fra en lett rødme
i huden via små blødninger i huden til store forandringer med sterk
kløe. I sammenheng med en dose Ampicillin, et antibiotikum, er det beskrevet
en opptreden av Lyell-syndrom.
Når slikt inntrer handler det om svært sjeldne tilfeller med et svært alvorlig sykdomsbilde hvor det danner seg store blærer i huden, på samme måte som ved forbrenning. I slike tilfeller fører det ofte til at pasienten dør. I voksen alder kan det egentlige sykdomsutbruddet komme etter en periode på opp til to uker med influensalignende symptomer som trøtthet, halssmerter, muskelsmerter og opphovning av lymfekjertlene i halsen. Hos småbarn forløper sykdommen som regel uten symptomer.
Figur 2: En dårlig kopi av fargebilde med utslett.
Diagnose:
Legene stiller diagnosen på grunnlag av sykdomsbildet og de typiske blodforandringene, (påvisning av Pfeiffer-celler). En spesiell antistofftest gir oftest sikkerhet i om det er en mononukleoseinfeksjon som opptrer. Fordi det ikke er mulig å påvise antistoffene hos alle pasientene, særlig i begynnelsen av sykdommen, må testen utføres flere ganger for å være sikker. Etter en uke vil den være påvisbar i ca 40 % og etter 3 uker i ca 90 % av tilfellene.
Selvhjelp:
Når du har høy feber, merker en gulfarging av huden eller har smerter høyt oppe på venstre siden av buken, må du oppsøke legehjelp så snart som mulig.
Unngå fysiske anstrengelser, særlig i de første fire ukene etter at sykdommen brøt ut. Vær oppmerksom på at hard fysisk aktivitet eller idrett kan føre til at milten rivner. På grunn av en utpreget tretthet og konsentrasjonsforstyrrelser, går det vanligvis flere måneder før du igjen kan tåle full belastning.
Varm drikke, te, lindrer halssmertene.
Ved feber må du drikke mye og eventuelt ta febernedsettende medikamenter som inneholder acetyl-salisyl-syre, for eksempel Dispril eller Globoid
Du bør ta hensyn til deg selv, roe deg ned, fremfor alt når du lider av tretthet og feber.
Viktig for behandling er
Skåne kroppen – ta hensyn til deg selv
Febernedsettende og smertestillende tiltak som å oppholde seg i relativt kjølige rom (sval romtemperatur), drikke bra med kjølige væsker, evt lunkne væsker som ikke irriterer halsen og ikke spise kost som provoserer fram smerter.
Som for de fleste virusinfeksjonssykdommene fins det ikke noe spesielt medikament for mononukleose (kyssesyke). Hos ca 10 % av de som er rammet av sykdommen kommer en påfølgende streptokokkinfeksjon i mandlene som må behandles med antibiotika. I sjeldne tilfeller er det nødvendig med kortisonbehandling, for eksempel ved en betennelse i hjernen (encephalitt), en infeksjonsbetinget blodmangel (autoimmunhemolytisk anemi) eller blodplatemangel (trombosytopeni). Hvis det oppstår rift i milten, må det foretas en operasjon umiddelbart. Nylig har en undersøkt hvordan medikamenter som for eksempel interferon (et eggehvitestoff som motvirker virusinfeksjoner) virker på mononukleose (kyssesyke).
Forebyggende tiltak:
De eneste profylaktiske tiltak består i å unngå kropps- og frem for alt spyttkontakt med den syke. Det er ikke nødvendig med isolering av pasienten. For tiden arbeides det med å utvikle en vaksine mot mononukleose.
Komplikasjoner:
Mononukleose varer vanligvis to til tre uker og leges uten komplikasjoner.
Det er bare i rundt 3 % av tilfellene varer sykdommen lenger. Det er også svært sjelden at sykdommen tar et alvorlig forløp. Komplikasjoner er sjeldne, de kan oppstå i forskjellige organ og skal bare nevnes kort her:
Oppstår det komplikasjoner må lege kontaktes.