Rekorden – egenart og dilemma, av Professor Sigmund Loland ved Norges idrettshøgskole

Rekorder er nært knyttet til vår fascinasjon for idrett. Amatøren snakker om personlige rekorder på mosjonsløp av ulike slag, på birkebeineren eller på sykkeløpet Oslo-Trondheim. Konkurranseutøvere på høyere prestasjonsnivå søker løyperekorder, mesterskapsrekorder, nasjonale rekorder og verdensrekorder. For de fleste gir rekorden positive assosiasjoner. Rekorden bærer bud om forbedring og framskritt. Men ved nærmere ettertanke ser vi at rekordideen også kan være problematisk. Her skal jeg definere rekordideen og si litt om dens bakgrunn og konsekvenser, spesielt når det gjelder toppidrett. Jeg avslutter med noen spekulasjoner om rekordens rolle i framtidens idrett.
 

Hva er rekord?
En idrettsrekord er en nøyaktig målt prestasjon under kontrollerte betingelser som kan sammenliknes utover tid og sted og som er bedre enn alle andre tilsvarende prestasjoner i fortiden. Rekorder er prestasjoner som måles i eksakt kvantifiserbare størrelser som meter, sekund og kilogram. Typiske rekordidretter er friidrett, svømming og vektløfting.

Rekordidrettene må tilfredsstille stramme krav til standardisering av konkurransebetingelser og nøyaktig prestasjonsmåling. Hundremetere løpes i nøyaktig oppmålte baner, og vi har krav til underlag, vindstyrke, og så videre. Slik skiller de seg fra andre typer av idrett. En rekke grener tilfredsstiller ett av disse to kravene. I maraton og langrenn måler vi prestasjoner i nøyaktige tidsenheter, men arenaene er ikke standardisert. Løyper og forhold varierer fra gang til gang. Vi snakker iblant om verdens raskeste maraton eller femmil, men rekorder i ordets egentlige forstand er det ikke. Idrettsgrener med presis prestasjonsmåling men uten standardiserte konkurransebetingelser opererer med det vi kan kalle kvasirekorder.

Andre idrettsgrener har standardiserte konkurransebetingelser men måler prestasjoner på unøyaktig vis. Fotball og tennis har klare krav til mål og standard når det gjelder baner. Imidlertid måles prestasjonene i mål og i poeng, game og set. Tildeling av fordel står ikke alltid i nøyaktig forhold til prestasjon. I fotball er ett mål ett mål, uansett om det er resultatet av et 30 meters langskudd eller av at en forsvarer roter ballen over egen mållinje. Systemet åpner i større grad for tilfeldigheter. Prestasjonene er i tillegg relative da de er produkt av samspill mellom flere konkurrerende parter. Taktikk er viktig. Disse idrettsgrenene kaller vi for spill.

Skillet mellom rekordidretter, idretter med kvasirekorder og spill er nyttig for å forstå de spesielle verdidilemma rekordidrettene står overfor og for å diskutere mulige løsninger. Men først: Hvor kommer rekordideen fra? Hva er dens historiske røtter?

Fra dåd til rekord

Fortellinger om store prestasjoner i krig, arbeid og idrett er en tradisjonell del av de fleste kulturer. Den homeriske maksime fra antikkens helteepos Iliaden lyder som følger: Vær alltid best og overgå alle andre! Vi kan finne mange fortellinger om karstykker og heltedåder også i egen tradisjon. Olav Tryggvasson kunne ifølge sagaen sjonglere med to sverd på samme tid og balansere utenbords på årene mens mennene hans rodde skipet. Utenfor Seljord kirke står kjempesteinen som Sterke-Nils løftet for lenge siden. Slike fortellinger har mange funksjoner. De er viktige element i kollektive selvbilder: etniske, nasjonale, lokale. Og de er viktige målestokker for gutter som skal bli menn. Gjør heltene karstykkene etter!

Likevel: Karstykket er kun en uslepen variant av idrettsrekorden. Rekorden fant sin form i en helt spesiell historisk og kulturell sammenheng i forrige århundrets England, the land of sport (Guttmann 1978, Mandell 1984). I datidens vestlige verden var det en utbredt oppfatning at menneskeheten gikk bedre tider i møte, både materielt, sosialt og moralsk. Framveksten av nøyaktige naturvitenskaper som fysikk og kjemi styrket troen på at vi faktisk kunne måle framskritt i eksakte størrelser som meter, kilogram og sekund. Og i en slik sammenheng dugde ikke upresise fortellinger om stordåden. Det moderne mennesket ønsker nøyaktighet og mulighet for sammenlikning. Hvor mange menn rodde skipet da Olav balanserte på årene? Og hvor høyt over bakken var egentlig steinen til Sterke-Nils?

Dermed ble det tradisjonelle karstykket vitenskapeliggjort. I idretten introduserte engelskmennene nye regelsystem som sikret like betingelser for alle konkurrenter. Standardisering av idrettsarenaer og bedre måleteknologi gjorde det mulig å sammenlikne prestasjoner utover tid og sted. De første offisielle friidrettsrekordene (av engelsk to record: "å skrive ned") ble visstnok notert under et stevne mellom universitetene Oxford og Cambridge i 1864.

En av inspirasjonskildene til Pierre de Coubertin, grunnleggeren av den moderne olympiske bevegelsen, var nettopp den engelske sporten. Og den olymoiske bevegelsen har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av toppidretten i vårt århundre. Kravet om overskridelse, framskritt og grensesprenging er klart uttrykt i det offisielle olympiske motto citius, altius, fortius (raskere, høyere, sterkere).

Så har da også rekordforbedringene vært formidable. La oss ta et eksempel fra svømming. I 1924 vant John Weissmüller, som senere gikk til Hollywood og ble den første film-Tarzan, olympisk gull på 100 meter fri på tiden 59 blank. Weissmüller var den første som svømte distansen på under minuttet. Under Moskva-OL i 1980 vant russeren Vladimir Salnikov 1500 meter fri på tiden 14.58.27. Salnikov var den første under 15 minutter på sin distanse. Han brukte i snitt under minuttet på alle sine hundremetere og kunne nesten holdt følge med femten svømmere av Weissmüller's kaliber.

Vi kan på lignende vis beskrive rekordforbedringer i mange idretter, vi kan finne mange forklaringer på framgangene, og vi kan forstå vår fascinasjon for rekorder fordi de sammenfaller med verdier mange har sterk tro på. Samtidig mangler ofte beskrivelsene og forklaringene er kritisk perspektiv? Hvilke konsekvenser har egentlig kravet om stadig nye idrettsrekorder? Og er det konsekvenser vi kan leve med?

Rekord - dilemmaet
Idrett dreier seg om å konkurrere, om å prestere, om å skille ut vinnere og tapere. Slik sett er rekordideen et produkt av idrettens egenart. Likevel representerer rekordideen noe nytt. Overgangen fra det førmoderne karstykket til krav om stadig rekordforbedring er ikke bare en gradvis overgang på samme skala. Det er en kvalitativ overgang.

Karstykket har en grense. Når unggutten har løftet steinen til Sterke-Nils, har han nådd et mål. Han har blitt mann. Nok er nok!

Rekordidretten derimot aksepterer ingen grenser. Enhver ny rekord vil umiddelbart utfordres. Dagen etter Rodals gull-løp på 800-meter under Atlanta-OL, stilte mange, blant dem lederskribentene i den ærverdige Aftenposten, spørsmålet om når Rodal kan sprenge den magiske 1.40-grensen. Spørsmålet leder videre og kan stilles uansett resultat. Hva blir neste magiske grense? 1.39? Og så kanskje 1.38, deretter 1.37.5, 1.37.4, 1.37.3, 1.37.29, 1.37.28? Rekordidrettenes ide er som følger: Nok er aldri nok!

Således virker det som det er umulig å definere grenser for menneskelige prestasjonsevne. Fredrick (1986) viser at de fleste som har prøvd, har brent seg. Logisk sett kan rekorder forbedres i det uendelige. Sekund ble på 1700-tallet splittet i tideler, tidels sekund ble i vårt århundre splittet i hundredeler, hundredeler kan splittes i milliondeler, og så videre. Selv den mikroskopiske forbedring vil kunne registreres.

Likevel blir kravet om stadig, kvantifiserbart framskritt et dilemma. Mennesket er i utgangspunkt et grensesprengende vesen. Vår kreativitet og vår tilpasningsdyktighet har gitt seg utslag i et stort antall livsformer og virksomheter. Som biologiske vesen har vi imidlertid også grenser. Grunnleggende egenskaper som kraft, hurtighet og utholdenhet kan ikke utvikles i det uendelige. Rekordidrettene tester i stor grad grunnleggende egenskaper. Med andre ord tester vi en liten del av menneskets muligheter som er begrenset. Kjernen i dilemmaet er denne: I de mest utsatte idrettene innebærer rekordkravet det umulige kravet om grenseløs vekst i et begrenset system.

Utsatte idretter
Noen rekordidretter er mer utsatt enn andre. Jo viktigere rolle grunnleggende bio-motoriske egenskaper som kraft, utholdenhet og hurtighet spiller for prestasjonen, og jo mindre rolle taktikk og teknologi spiller, jo mer utsatt er øvelsene. Hundre meter sprint er kanskje det mest ekstreme eksempelet. For til tross for bedre trening, nye piggsko og raskere banedekker: Vårt potensiale som art for å løpe fort forandrer seg ikke over natta. Som Roger Bannister (1997) sier: The faculty of speed is inborn. Men en 100-meter er fortsatt 100 hundre meter lang. Konsekvensene av rekordkravet er mildt sagt ubehagelige. Skal sprintere bli radikalt mye bedre, må vi antakelig gjøre noe med vår genetiske forutsetninger. Og da kan rekordjaget lede mot teknologibruk de fleste av oss vil ta avstand fra.

Men blir ikke dette skrekkpropaganda? Tross alt: Vi har jo moral. Vi kan også i framtiden tenke oss en sunn og moralsk rekordidrett uten overtramp. Samtidig viser all erfaring at moralen kan bli frynsete når gevinstene blir store. Den finske tenkeren Georg Henrik von Wright (1991) snakker om "det teknologiske imperativ": Finnes det en teknologisk mulighet, vil alltid noen prøve den ut. Biokjemisk manipulering av genetisk bestemte egenskaper betegnes som doping, eller "kunstig prestasjonsfremming". Ifølge den kanadiske genetikeren Claude Bouchard (1997) gir den framvoksende genteknologien idretten radikale nye muligheter. Rekordmanien truer dermed selve grunntanken i konkurranseidretten: at vi opererer med genuine, menneskelige prestasjoner. Derfor tror jeg rekordidrettene utgjør en humanistisk risikosone.

For all del: Jeg sier ikke med dette at rekordidrettene har lavere moralsk status enn for eksempel spill. På en del punkter mener jeg snarere det motsatte. For det første snakker jeg nå om idrett på høyt nivå med utøvere som er villige til å ta sterke og til dels ekstreme middel i bruk for å bli bedre. For det andre har rekordidretter ofte en innebygd fairness vi ikke finner i spill og andre idretter. Der konkurransen i rekordidrettene framstår som fair og rettferdig, gir spill som fotball og håndball mange muligheter for unfair adferd, for vold og aggresjon, og for korrupsjon og fiksing av kamper. Poenget i denne sammenhengen er at rekordidrettene er mer sårbare for radikale, bioteknologiske overtramp. Spill og til dels idretter med kvasi-rekorder er velsignet med åpnere og til dels komplekse prestasjonskrav. Tillært teknikk og taktikk er viktig, og prestasjonene avhenger av et samspill med konkurrenter. Det finnes piller og sprøyter som gjør oss raskere, spenstigere og sterkere. Men ingen preparat kan bedre teknikken eller evnen til å foreta de riktige taktiske valg.

Framtiden
Jeg tror rekordidrettene må ta rekorddilemmaet alvorlig. Interessen for toppidrett har aldri vært større enn i dag. Men blir utviklingen ekstrem, kan interessen dreie fra lukkede rekordidrettene og mot åpnere idrettsgrener med mindre standardiserte ferdighetskrav. Vi kan ane tegn på utviklingen allerede. Ballspillene og individuelle idretter utenfor de standardiserte anleggene er på offensiven både blant massene og på toppnivå. Fotball har lenge vært verdens mest populære idrett. Snowboard er en av vinterens vinnere når det gjelder vekst både i aktive og i tilskuere.

Videre kan øvelsene som i dag organiseres som rekordidretter, finne nye former. Kanskje er det håp i ideen om at sosiale systemer til en viss grad regulerer seg selv og endres under press. Under en del store arrangement, blant dem de olympiske leker, har det utviklet seg en norm om at det er seieren og gullet som er det viktigste, ikke resultatet. Lureløp på 10 000 meter byr på store drama og god underholdning uten rekordmas. Spørsmålet er ikke «hvor raskt kan et menneske løpe 10 000 meter?», men «hvem vinner 10 000 meteren i dag?». Fokus på enkeltkonkurransene og duellen kan være en vei ut av rekorddilemmaet.

(digresjon: Likevel kan ideer om å nedtone betydningen av rekorden virke utopiske. Ved neste Bislett-stevne skriker arrangører, reportere og publikum etter verdensrekorder på ny. Finnes det noe bedre eksempel på en kultur som bokstavelig talt har løpt løpsk enn de innleide "harene" som skal dra opp farten for løpsstjernene? Jeg antar at jeg ikke er alene om håpet om at "haren" ikke gir seg men løper i mål som vinner. Så har da også skjedd, blant annet på Bislett på 1980-tallet da Steve Ovett's "hare" vant 1500-meteren til stor jubel på tribunene. Enkeltmennesket kan fortsatt slå systemet!)

Når rekorden er knyttet til meg som person og mine egne prestasjoner, er den ufarlig. I fjor løp jeg hjemmefra og til skogholtet på et bestemt antall minutter og sekunder. Hva klarte jeg i år? Men når rekorden vokser til å bli en abstrakt størrelse – hva er de maksimale prestasjoner for en menneskekropp på bestemte egenskaper – blir det er problematisk. Klassiske idrettsgrener som bygger på løftet, hoppet, kastet og løpet er kanskje de vakreste og mest dramatiske vi har. Fascinasjonen for de klassiske bevegelsesmønstrene vil vare ved. Men som rekordidretter er det slett ikke sikkert øvelsene vil få den olympiske nøkkelrollen som Pierre de Coubertin hadde tiltenkt dem.

 Tilbake

Litteratur
Bannister, Roger: "Human Performance in Athletics - Scientific Aspects of Record Breaking."
Paper, Human Performance in Athletics - Limits and Possibilities, IAF Seminar, Budapest, 11-12 oktober 1997.
Bouchard, Claude: "In Search for The Performance- related Genes".
Key Note Paper, Second Annual Congress of the European College of Sport Science, August 20-23 1997, Copenhagen, Denmark.
Fredrick, Edward C.: «In Search for the Asymptote: Projecting the Limits of Human Performance».
International Journal of Sport Biomechanics, 1986, 2, pp. 1-5.
Guttmann, Allen: From Ritual to Record. The Nature of Modern Sports.
Columbia UP, New York 1978.
Loland, Sigmund: «Coubertin’s Ideology of Olympism from the Perspective of the History of Ideas.»
Olympika. International Journal of Olympic Studies, Vol. IV, 1995, pp. 49-78.
Mandell, Richard D: Sport - A Cultural History.
Columbia UP, New York 1984.
Stefani, Raymond T.: «Athletics, Swimming, Weightlifting - Improvements in Performances».
Olympic Review, November 1994, pp. 470-474.
Wright, Georg Henrik von: Vitenskapen og fornuften.
Cappelen, Oslo 1991.